Tilbake til startsiden

Fossum Jernverk

 

Conrad Clausen på Bærums Verk anla en stangjernshammer ved Fossum gård, trolig i 1788. Se beskrivelse av stangjernshammer nederst på siden. Den lå i en bygning på
200 m2 nedenfor Hammerfossen, der Ankerveien krysser Lysakerelven. Stangjernshammeren ble senere overtatt av Peder Anker som også anla en masovn for jernproduksjon omkring 1790. Masovnen lå på Oslosiden av Lysakerelven. Fortsatt er det mulig å se rester etter denne masovnen, men folk har tatt med seg stein fra ovnen som suvenier.

Årsproduksjonen av jern var omkring 250 tonn. Slagget fra masovnen ble lagret nedenfor ovnen, og her kan man fortsatt finne glinsende slaggbiter. Slagg ble også lagret i den store slagghaugen syd for fossen.

Peder Anker sørget for å bygge Ankerveien (delvis oppgradering av tidligere vei) som ble en forbindelse mellom Bærums Verk, Fossum Jernverk og Maridalshammeren. Med dette endret Fossum gård karakter fra å være bondegård til å bli et livlig verksmiljø.
Det ble oppført flere boliger for arbeiderne på jernverket, og det ble opprettet egen verkskole.

Fossum Jernverk ble drevet som et underbruk av Bærums Verk, men Fossum hadde egne produkter.

Malm til jernverket ble først hentet i gruvene ved Gaustad og Sognsvann, men dette var ikke lønnsomt, Man gikk derfor over til å hente bedre malm fra Langø gruver ved Kragerø og Solberg gruver ved Arendal. Malmen ble tatt i land på Vækerø og kjørt med hest opp Vækerøveien og Ankerveien til Fossum.

Ved til trekull ble fløtet ned Sørkedalen og kullmiler ble reist på vestsiden av Bogstadvannet.

Stangjernshammeren, som bearbeidet en del av råjern fra masovnen, hadde en produksjon på 2–3 tonn jern per år.

Energi til blåsebelgene til masovnen og til stangjernshammeren kom fra Hammerfossen like ved verket.

I 1820-årene var verket nedlagt en tid, men helt slutt ble det ikke før i 1858 for masovnen og i 1874 for stangjernshammeren. Hammeren bearbeidet den siste tiden jern fra Bærums Verk og Hakadal.

En viktig grunn til at jernverket ble nedlagt, var at det var kommet nye metoder for å utvinne jern. Med den nye Bessemermetoden kunne man utvinne jern ved hjelp av steinkull både bedre og billigere enn med trekull fra Bærumsmarka og mer fjerntliggende områder.
Flere forhold gjorde det vanskeligere for jernverkene i Norge å klare seg økonomisk utover
1800-tallet. Etter at Napoleonskrigene var over, og Norge ikke lenger var en del av Danmark, var det ikke så lett å eksportere jern til Danmark. Det ble slutt på tollfrihet på salget. Derimot ble det fritt frem for svenskene å selge sitt jern tollfritt til Norge, og prismessig kunne svensk jern konkurrere med det norske.
Etter hvert ble det også mer lønnsomt å lage trelast av skogen enn å lage trekull til jernproduksjon.

Omkring 1850 ble det stiftet en arbeiderforening ved Fossum Jernverk. Dette kom som en følge av Marcus Thranes virksomhet. Inspirert av blant annet februarrevolusjonen i Frankrike i 1848, stiftet Marcus Thrane Norges første arbeiderforening i Drammen i romjulen samme år. Senere ble en arbeiderforening med godt over hundre medlemmer stiftet på Bærums Verk.


Mer om Peder Anker
Peder Anker arbeidet for et eget norsk universitet. Han deltok på Eidsvoll i 1814, og ble riksforsamlingens første valgte president. Høsten 1814 ble han norsk statsminister i Stockholm. Han arbeidet for bedre veier, og mange turgåere i Nordmarka kjenner Ankerveien. Det var også Peder Anker som sørget for byggingen av hovedbygningen på Bogstad.

Mer om hva en masovn er
En masovn bestod av et stort kammer der jernmalm og trekull ble lagt lagvis. Når trekullet brant, tok kullet til seg oksygen fra jernoksidet (en sammensetning av jern og oksygen) i malmen, og man fikk mer eller mindre rent jern (råjern, tidligere kalt rujern).

Det flytende råjernet ble tappet fra bunnen av ovnen. Det kunne så fylles i støpeformer som var laget av sand på gulvet foran ovnen.

Veggene i masovnene var bygget opp av ulike typer spesialstein.

Nederst pumpet blåsebelger inn luft som fikk opp temperaturen i ovnen. Temperaturen kunne bli omkring 1200 grader. Fossen ga kraft til blåsebelgene; derfor måtte en masovn ligge ved en foss. Fossekraft var også nødvendig for å drive stangjernshammeren som bearbeidet jernet (råjernet) videre til smibart jern. Se nedenfor.

Mer om hva en stangjernshammer er
For å få seigere, smibart jern måtte man varme råjernet fra masovnen opp og banke på det med en hammer, en stangjernshammer. Hammerhodet på hammeren som banket på jernet var stor og tung og kunne veie flere hundre kilo. Prosessen ble kalt fersking. Oksygenet i lufta reagerte med en del av karbonet og dannet gassen karbondioksid. Derved ble karboninnholdet i jernet redusert. Man ble også kvitt en del slaggrester og luftblærer ved bankingen. Jernet man nå fikk, ble ofte formet som stenger, og ble kalt stangjern. Dette var en viktig salgsartikkel.

Mer om Industri i Bærum: Se Rik på historie. Gå til s. 71.


Kilder:

Mohus, Arne. (1987). Stedsnavn i Bærum. Oppmålingsvesenet.

Lokalhistoriewiki

Espeland, Gard. (2002). Neste stopp Eiksmarka. Eiksmarka vel 1950 - 2000. Vellet

Bærumskart

Per Otto Borgen: Asker og Bærum leksikon (2006)

Christensen. Trygve. (1997). Sørkedalsvassdraget og Sørkedalen. Eget forlag.

Bessemerprosess

 

Se også Detaljkart
Dette er et maleri av C.A. Lorentzen, trolig fra slutten av 1700-tallet. Vi ser stangjernshammeren til venstre, kvernhuset midt i bildet og Hammerfossen til høyre. Masovnen ble senere bygget til høyre for fossen. Motivet er sett fra sydøst.
Kilde: Bærum bibliotek
Fossum Jernverk 1862. Sett fra syd. Samme motiv som ovenfor. Ankerveien krysset elven over Hammerfossen. Veien fortsatte opp Masovnbakken midt på bildet. Til høyre ser vi trillebroen opp til toppen av masovnen, der trekull og jernmalm ble tippet opp i ovnen. Stangjernshammeren lå på hitsiden (Bærumsiden) av elven, nedenfor Hammerfossen, utenfor høyre billedkant. Den store låven til venstre var trekullager.
Kilde: Bærum bibliotek
Fossum Søndre
Broen ved Hammerfossen 2019. Sett fra syd. Masovnen lå bak broen, til høyre for der den er festet på Oslosiden. Foto: Knut Erik Skarning
Slik så den nederste delen av masovnen ut i 1960. Kilde: Bærum bibliotek
Slik ser restene etter masovnen ut når man går inn fra Ankerveien der broen er festet til Oslo-siden. Sett fra syd. Foto: Knut Erik Skarning, 2019
Når man går nærmere kan man se hullet nederst på masovnen. Sett fra syd.
Foto: Knut Erik Skarning, 2019
Hullet nederst på masovnen
Dette bildet av masovnen er tatt fra øst, litt høyere opp. Foto: Knut Erik Skarning, 2019
Slik ser det ut i 2019 på Bærumssiden av broen der stangjernshammeren skal ha ligget. Vi ser en lang grop i terrenget. Sett fra sydøst. Foto: Knut Erik Skarning
Hammerfossen 2019. Denne ga energi til å drive blåsebelgene i masovnen som produserte jern, og til å drive blåsebelgene i stangjernshammeren som bearbeidet jernet fra masovnen. Foto: Knut Erik Skarning
Hullet nederst på masovnen