Grini fangeleir og Grinimuseet

 

Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilaplassene for å bygge et nytt kvinnefengsel, kalt Grini, selv om fengslet ikke lå på gården Grinis grunn. Navnet kom trolig fra "Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt" på gården Grini i Vestre Bærum. Fengselet ble påbegynt i 1938, og fengselsbygningen i mur sto praktisk talt ferdig i 1940, men var ennå ikke tatt i bruk.

Allerede i april 1940, etter motstandskampene i Norge var over, brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Otto Ruge, en av offiserene, satt alene i direktørboligen fra juni til oktober 1940, da han ble deportert til Tyskland. Otto Ruge var kommanderende general og ledet de norske styrkene da tyskerne invaderte Norge i 1940. Han overlevde fangenskapet i Tyskland.

Fra sommeren 1940 til våren 1941 brukte tyskerne stedet som forlegning for egne soldater før Gestapo, de tyske politistyrkene, overtok. Leiren fikk da navnet Polizeihäftlingslager Grini. Fra da av ble leiren brukt som fengsel for nordmenn som motarbeidet okkupasjonsmakten.

Fangene hadde det relativt fritt den første tiden. Forfatteren Johan Borgen forteller i sin bok "Dager på Grini" blant annet om te-gjengen som fikk være med på tur til Østernvann, og om at de hadde gode muligheter for å motta besøk og pakker utenifra.

For de fleste fangene ble oppholdet snart en stor psykisk belastning. Usikkerheten om hva tyskerne ville gjøre med dem var stor. I 1942 kom arresterte båtflyktninger til Grini fra Vestlandet. 18 av dem ble skutt på Trandum. En av båtflyktningene, Sigurd Evensmo, slapp fri til jul året etter. Han skrev da romanen Englandsfarere, basert på egne opplevelser. Senere ble boka filmet. Evensmo overlevde krigen og døde i 1978.

Enkelte lysere sider ved oppholdet i fangeleiren har også vært beskrevet. Professor Francis Bull sa at han ikke ville vært oppholdet på 1155 dager på Grini foruten. Det hadde gitt han innsyn i menneskesjelen han ellers ikke ville fått.
Samholdet var godt, og de mange kunnskapsrike fangene holdt blant annet foredrag for hverandre.

Den første tiden var det ikke flere fanger enn at de kunne innkvarteres i fengselsbygningen, men så steg fangetallet utpå våren 1942 til over 1000. Etter at områdene rundt den opprinnelige fengselsbygningen var ryddet for skog, ble det reist en brakkeleir med over 30 brakker for innkvartering, verksteder, sykesaler, osv.

Til tross for store fangetransporter til Tyskland, særlig i1943 da ca. 2000 ble sendt, steg fangetallet meget raskt, særlig høsten 1942 og i 1944, og leiren ble helt overfylt. Toppbelegget var på ca. 5400 fanger, hvorav ca. 600 kvinner.

Da brakkene ble tatt i bruk, fikk de kvinnelige fangene halve fengselsbygningen, der det var kvinnelige fengselsvoktere. Den andre halvdelen ble til en lukket celleavdeling, med kallenavnet "Haft" etter det tyske ordet for fengsel, verhaftung.

I den første tiden satt det omtrent bare politiske fanger på Grini, men etter hvert kom det inn mange som var arrestert for kriminelle handlinger og prostituerte. Her satt vitenskapsfolk, idrettsfolk, politikere, kunstnere, kirkeledere og grenseloser. Det satt mange ledende politikere og kulturpersonligheter i leiren, og de kontakter som ble knyttet der, fikk betydning for den senere politiske utviklingen i Norge. Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, idrettsmannen Birger Ruud, forfatteren Johan Borgen og professor Francis Bull (nevnt ovenfor) var blant fangene.

Til sammen satt nesten 20 000 personer på Grini i krigsårene, hvorav 2000 var kvinner. Flertallet var nordmenn, men også atten andre nasjoner var representert. Mange polakker, sovjetere og franskmenn satt på Grini.

Foruten vaktkompaniene som besto av politisoldater, hadde tyskerne et forholdsvis fåtallig administrasjonspersonale. Den indre administrasjon av leiren ble stort sett utført av de norske fangene som var beskjeftiget i forskjellige verksteder, med leirarbeid og i et betydelig jordbruk. Kostholdet varierte sterkt, og var til tider helt utilstrekkelig. Dårligst var det høsten 1942. Senere ble det noe bedre, men mange fanger led av mangelsykdommer på grunn av ensidig og utilstrekkelig kost. Behandlingen av fangene varierte også en del. Særlig sommeren og høsten 1943 var en vanskelig tid med brutal og vilkårlig behandling. Verst var kanskje de jevnlige oppropene til Tysklandstransport - til konsentrasjonsleirene med tortur, sult og kanskje gasskammeret.

"Fallskjermen" var en spesialcelle for døds- og tukthusdømte fanger. Her var køyene i fem etasjer Kallenavnet "Fallskjermen" kom av at man sa man måtte ha fallskjerm for å komme ned på gulvet fra de øverste køyene. Fangene ventet på transport til Tyskland, noe som normalt fant sted innen to måneder etter ankomsten til Grini. Cella ble også brukt til avsoning av disiplinærstraffer og til enkelte fanger som satt på Grini uten dom. Da "Fallskjermen" ble nedlagt, ble den overlatt til kvinneavdelingen. De mannlige fangene som satt der, ble overført til "Haft" i fengselsbygningen. Senere, etter krigen var slutt, ble "Fallskjermen" brukt som treningsrom for de innsatte på Ila landsfengsel.

Mange grinifanger arbeidet i såkalte utekommandoer både i og utenfor Bærum. De arbeidet blant annet på gårder, i steinbrudd og på veianlegg. Dette utearbeidet gjorde det mulig å få kontakt med omverdenen. Mange fanger fikk stukket til seg matpakker og andre ting når vaktene ikke var oppmerksomme.

I forbindelse med utearbeid fortelles det at viktige beskjeder kunne utveksles med omverdenen ved å benytte en gammel eik ved Ankerveien og Fossumsmia.

Fangene kunne også dra langt av sted på utekommandoer. Noen ble sendt til Bardufoss og Kvænangsfjellet i Nord-Norge. I 1945 var 1364 av 6208 fanger totalt på Grini, på utekommandoer.

786 Grini-fanger døde under krigen, de fleste etter at de var sendt til Tyskland.

I 1946 kom boka "Norsk fangeleksikon Grinifangene", der det er en oversikt over alle man kjenner til som satt på Grini i løpet av okkupasjonsårene.

Kommandanten ved krigens slutt, Alfred Zeidler, ble under rettsoppgjøret dømt til livsvarig fengsel.

Etter frigjøringen ble Grini overtatt av fengselsvesenet og fikk navnet Ilebu landssvikerleir. Leiren ble brukt til landssvikerfanger frem til 1951. I 1945 var det 3440 fanger på Ilebu.

I dag holder Ila fengsel og forvaringsanstalt til i bygningen.

 

Mer om Grinimuseet
Grinimuseet er en del av Akershus største gruppering av museer: MiA - Museene i Akershus. Museet åpnet den 8. mai 1996, og målsettingen er å formidle hvordan livet var i Grini fangeleir under andre verdenskrig.

På bildene øverst på siden er den gamle og den nye museumsbygningen vist. Den gamle museumsbygningen, det røde huset til venstre på bildet, var bygget i 1939 for direktøren ved det planlagte kvinnefengslet. Museet overtok mange gjenstander som var innlevert til Forsvarsmuseet og gjenstander som var stilt ut på Akershus festning i forbindelse med
50-årsdagen for overfallet på Norge 9. april 1940. Museet overtok blant annet modelldukkene av to grinifanger og en figur som forestilte fangevokteren Kuntze. Den nye museumsbygningen er en gammel brakke fra Grini fangeleir.

Museets historie er grundig beskrevet i artikkelen:
Blom, Fredrik. (2007). Grinimuseet - ettertankens monument. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 47.

 
Kilder:

Lokalhistoriewiki

Espeland, Gard. (2002). Neste stopp Eiksmarka. Eiksmarka vel 1950 - 2000. Vellet

Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka før og nå – med området Kolsås – Dælivann. Eget forlag.

Christensen. Trygve. (1995). Bærum og krigen 1940 – 1945. Bærum bibliotek.

Wikipedia (Om Grini fangeleir)

Wikipedia (Om Otto Ruge)

Wikipedia (Om Grinimuseet)

Grinimuseet

Store norske leksikon

Bærumskart

Per Otto Borgen: Asker og Bærum leksikon (2006)

 

Ilebu, tidligere Grini fangeleir, 1947. Vi ser fengselsbygningen midt i bildet og fangebrakkene bak denne. Se kartet ovenfor. Kilde: Bærum bibliotek
Siste appell i Grini fangeleir 8. mai 1945 da Norge var blitt fritt.
Kilde: Oslobilder
Kartet viser hvordan det ser ut i dag (2019) der Grini fangeleir lå. På kartet står beskrivelser av steder som er knyttet til tiden omkring andre verdenskrig. Kilde: Bærumskart
Kart over leirområde. Kilde: Plakat ved Grinimuseet 2019
Denne cellen gikk under navnet Fallskjermen fordi man sa man trengte fallskjerm for å komme ned fra de øvre køyene. Her satt mange fanger med dødsdom. Kilde: Bærumsmarka
Stolpe for strømførende gjerde (1945)
Grinimuseet. Dette er en av brakkene som opprinnelig sto i fangeleiren, og som har stått en periode på Kadettangen.
Grini- momnu- mentet
Bolig for Ilaansatte. Opprinnelig befalsmesse (1943)
Bolighus på grunnmur etter tyskerbrakke (1943)
Bolighus. Opprinnelig vaktstue (1943)
Fengselsbygning. Opprinnelig bygget som kvinnefengsel (Før 1940)
Kraftstasjon (1943)
Ruin etter vakttårn (1943)
Garasje (1943)
Øvre Ila (Ilen)
Nedre Ila (Ilen)
Grini fangeleir 1945. Piggtrådgjerde og vakttårn. Kilde: Bærum bibliotek
Bildet er tatt inne på Grinimuseet (det gamle) 1997. Vi ser blant annet en modell av den beryktede tyske fangevokteren Walter Kunze. Kilde: Bærum bibliotek
I dette huset har det vært kraftstasjon, nødaggregat, kontorer og butikk. Bildet er tatt i 2019. Foto: Knut Erik Skarning
Grinimuseet lå i huset til venstre frem til 2019. I 2020 ble museet flyttet til "Grinibrakken" til høyre. Se omtale nederst på siden. Sett fra sydøst. Foto: Knut Erik Skarning
Grinimonumentet. Foto: Knut Erik Skarning

Etter at freden kom 8. mai 1945 ble fangeleiren tatt i bruk som fengsel for landssvikere og omdøpt til Ilebu fengsel. Den russiske fangen Alexey Zaitzow utsmykket i perioden 1947 til 1948 fengslets kapell. Utsmykkingen har lengsel som motiv og består av smijernsarbeider og store relieffer skåret i murte flater med potetskrellere.
Kilde: Bærum bibliotek

Opprinnelig bygget som funksjonær- bolig for kvinnefengslet (Før 1940)
I det nye Grinimuseet finner vi blant annet et gjenskapt brakkerom.
Foto: Knut Erik Skarning
Tilbake til startsiden