Kolsås er en skogkledd ås med en karakteristisk profil. Sett fra øst og vest danner åsen to topper, Nordre Kolsås, 379 meter over havet, og Søndre Kolsås, ofte kalt bare Kolsåstoppen,
342 meter over havet. Begge har bratte skrenter mot syd. Vest for Søndre Kolsås ligger Lille Kolsås, 291 meter over havet. Kløverkollen rett øst for Lille Kolsås.
Navnet Kolsås kan bety åsen som lå ved gården Kolsberg. Kolsås kan også bety en ås med koller.
I 1929 var det planer om å bygge en restaurant på Søndre Kolsåstopp, men planene ble aldri gjennomført. En kafé med navnet Kringsjå lå riktignok like under toppen i årene før og etter andre verdenskrig (1940 - 1945). Her kunne klatrere og besøkende få servering. Restene etter grunnmuren kan sees
i dag.
Tidligere gikk Kolsåstoppen under navnet Fattigmanns-Geilo, fordi de som ikke hadde råd til å dra til fjells kunne ha fine dager her.
Inne i fjellet lå inntil 1994 hovedkvarteret for NATOs nordkommando.
Klatresport
Kolsås har i hundre år stått sentralt i norsk klatresport, særlig sørveggen på Søndre Kolsås. Klatresporten startet her på begynnelsen av 1900-tallet. De første klatrerne tok seg opp Sydstupet i 1904. Blant pionerne på Kolsås var kjente klatrere som Alf B. Bryn, Henning Tønsberg d. e., Ferdinand Schjelderup, Kristian Tandberg og Eilert Sundt. Dette var klatrere som senere utførte en rekke bestigninger av norske fjelltopper.
Fra midten av 1930-årene begynte en ny og revolusjonerende epoke i klatringen på Kolsås. Det var filosofen Arne Næss som her ble den store banebryteren. Under studieopphold i Mellom-Europa hadde han satt seg grundig inn i bolteklatringen. Den hadde utviklet klatreteknikken i Alpene til nye høyder. Med sine bolter og karabiner gikk han en rekke nye ruter på Kolsås, ruter som ingen hadde drømt om kunne klatres. Med bolteklatringen fulgte også en sterk utvikling av friklatringen. Friklatring er klatring uten bruk av spesielle tekniske hjelpemidler.
Klatrefeltene omfatter nå i alt ca. 220 ruter.
Filosofen og klatreren Peter Wessel Zapffe kalte Kolsås for "Bærums Akropolis".
Siden 1945 har klatrere hatt KIF-hytta som samlingsplass. I 1967 ble Kolsås Klatreklubb stiftet. I den anledning ble et av rommene i KIF-hytta dedikert klatreklubben.
Bygdeborger
Fire bygdeborger er registrert på Kolsås: Tjuvenborgen, borgen på Gråmagan, Vestre bygdeborg og borgen på Lille Kolsås.
Geologi
Profilen til Kolsås er karakteristisk for Oslofeltets lavaåser. Lavastrømmene, som størknet til hardt berg (gråsvart basalt og rombeporfyr), la seg over eldre lag av løsere berg (leirskifer og kalkstein) og beskyttet dem mot erosjon. Slik er de bratte stupene øst, sør og vest for Kolsås dannet.
Under siste istid kom isen fra nord og var med å forme Kolsås.
Det går en egen geologisti fra gamle Gjettum stasjon til søndre Kolsås. På veien oppover passerer man kambrosilurisk leirskifer og kalkstein, rødbrun sandstein fra den yngste silurtiden og overgang til devontiden (omkring 400 millioner år siden), dernest rød leirskifer fra Permtiden (250 millioner år siden), og ovenfor denne igjen ligger konglomerat. Over dette ligger lavabergartene fra permtiden (250 - 300 millioner år siden), først gråsvart basalt og øverst den karakteristiske rombeporfyren. Se bildene ovenfor.
Lavaen kom blant annet fra Ullernvulkanen i permtiden (250 - 300 millioner år siden).
Vardebrenning
Tidligere snakket man om to utpregede perioder for vardebygging og vardetjeneste i Norge: Fra Håkon den godes tid (918 – 960 evt.) til begynnelsen av 1300-tallet og fra Christian IV’s tid (1577 – 1648) til 1814. Ved tusenårsskiftet, år 2000, var det igjen vardebrenning på Nordre Kolsås. Et stort antall mennesker var samlet til ”jubileumsvardebrenning” her på det vestligste og høyeste punktet.
Kolsås. Klatresport, bygdeborger, geologi og vardebrenning
