Snarøen Bruk 

 

 

 

Se også detaljkart

Snarøen Bruk, også kalt Snarøen brug og Snarøens Høvleri og Sagbrug, lå nederst, lengst vest, i dagens Bruksveien, ytterst i Hundsund.

Virksomheten ble grunnlagt i 1867 av Valentin Fürst (1831 - 1897) og var i årene før 1900 Bærums største industriarbeidsplass. Sagbruksprivilegiene var opphevet, og man kunne fritt etablere slik virksomhet. Tidligere, fra 1660, ble sagbruksnæringen strengt regulert. Kronen (Kongen) måtte sikre sitt eget behov for å bygge skip til flåten, og myndighetene var bekymret for skogenes tilstand etter mye hugst.

Valentin Fürst hadde kapital og satset stort fra første stund. Han kjøpte opp Snarøen gård og bygget et sagbruk og høvleri med lagringstomt og lagerhus. En god havn og nærhet til jernbane var de viktigste grunnene til at virksomheten ble lagt her. Tømmeret kom med jernbane til Christiania, delvis fra Sverige, og ble slept med brukets egne flatbunnede båter ut til Snarøya. Sager og høvler ble drevet med dampmaskiner som kunne fyres med kull, sagflis og høvelspon. Kull ble importert fra England, og kom i land ved Kølabrygga som lå helt ytterst i vest mot Snarøysundet. Et eget gassverk skaffet lys til produksjonslokalene. Det var en lang skinnegang med traller fra Kølabrygga og opp langs Hundsund forbi Bruket til Hundsund bro. Det skal fortsatt finnes rester av denne. Se detaljkart

Store skip kom og lastet høvlet materiale for eksport til England, Frankrike, Sør-Amerika og Australia. Hundsund var full av båter, og langs land lå de store opplagstomtene. Båtene ble ropt inn, derav navnet Ropernveien. Alt som ble produsert, ble sendt til utlandet de første årene, men etter hvert ble Christiania det viktigste markedet. Høvleriets egne båter fraktet bord til byen.

Bruket var med sine 240 mann det overlegent største, ikke bare i Bærum, men i hele Akershus.

Det ble oppførte 18 arbeiderboliger nordøst for Bruket, nærmere Snarøen gård, samt noen rekkehus, trolig Bærums første. Se bildene ovenfor og detaljkart

Bruket hadde egen landhandel og bakeri ved arbeiderboligene der Mario Caprinos vei går i dag. Det var egen skole, Bergvang, for arbeidernes barn. I dag har denne eiendommen adresse Snarøyveien145c. Det var også sykekasse for arbeiderne.

Snarøen Bruk hadde eget hornorkester.

Før Bruket ble anlagt, bodde det få mennesker her ute. Ved folketellingen i 1801 bodde bare 24 mennesker på Snarøya. I 1875 var det 27 bebodde hus med 367 mennesker.

Bruket var i drift hele døgnet. Dagskiftet startet kl. 06 om morgenen og varte til kl. 18 om kvelden. Da gikk neste tolvtimersskift på. For arbeiderne var det få muligheter til å drive sjølberging (jordbruk) ved siden av.

Barnearbeid var vanlig. Forsørgerens lønn strakk ikke til, særlig der barneflokken var stor, og det gjaldt for mange å skaffe guttene arbeid på bruket så tidlig som mulig. Selv etter at Arbeidervernloven av 1892 kom, fortsatte det stort sett som før. Denne loven forbød arbeid for barn under 12 år.

For barna selv var det både stort og karslig å få begynne på bruket. Der var jo også de andre. barna, og ingen ville bli holdt utenfor. Til å begynne med fikk de forholdsvis lett arbeid, som for eksempel å dra kutterflis til fyren eller å ta imot på stavsagen. Skjønt så lett kunne del jo ikke være for en gutt i småskolealderen å arbeide 10 timer hver dag. Det vanlige var at guttene begynte på bruket i 10 - 11-års alderen. Men det kunne også hende at de ble satt i arbeid mye tidligere. Det fortelles at noen begynte på bruket da de var seks år.

Det var også vanlig at barna arbeidet nattskift. Om vinteren når det var kaldt, pleide både voksne og barn å krabbe opp på dampkjelene for å varme seg. Men det var forbudt, og de kunne risikere mulkt om det ble oppdaget. Verst var det for de guttene som skulle på skolen etter nattskiftet. Da var det nok mangt et trett hode som sank ned mot pultplaten og som måtte tåle lugg eller oppstramming av læreren.

En streik på Snarøen Bruk høsten 1904 var Bærums første langvarige arbeidskonflikt. Årsaken til konflikten var at lønningene ble satt ned på grunn av dårligere tider. Streiken varte i tre måneder og måtte løses av Landsorganisasjonen (LO) og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF).

Det svenske treforedlingsfirmaet Mölmbacka-Trysil kjøpte Snarøen Bruk i 1881. Fürst ledet imidlertid bedriften til sin død i 1897. Fürst var meget populær, og da han døde ble det trykket opp bilder av ham som ble delt ut til alle ansatte. Mange hadde bildet hengende i hjemmene sine ved siden av bilder av de kongelige.

Virksomheten ble nedlagt i 1906. Anlegget ble kjøpt av Anton B. Nisen som solgte bygningene til nedrivning før eiendommen ble lagt ut til villatomter. Anton B. Nisen var trelasthandler, stortingsrepresentant for Høyre og forfatter under pseudonymet Elias Kræmmer.

I dag er veinavn som Bruksveien og Ropernveien de eneste minnene som er igjen av industrianlegget. 

Fürst hadde sin egen villa der Fürstveien og Fürstlia ligger i dag. Villaen er revet, og på området er det nå bygget moderne hus. Se Detaljkart.


Mer om Industri i Bærum: Se Rik på historie. Gå til s. 54.

 
Kilder:

Lokalhistoriewiki

Flere minner fra Snarøen : fortellinger fra Snarøya : Fornebu og omliggende øyer. Lokalhistorielaget ved Snarøya seniorsenter

Eggen, Arnljot. (1960). Snarøya før og nå. Snarøen vel

Wikipedia

Foredrag holdt av Stein Halvorsen på Snarøya Eldresenter (2010?)

Hefte utgitt i forbindelse med kirkens 50-års jubileum

 

 

 

 

 

 

Snarøen Bruk 1900. Sett fra vest. Vi ser verkspipa i bakgrunnen. Kilde: Bærum bibliotek

Arbeiderboligene 1920. Kilde: Bærum bibliotek
Snarøen Bruk med verkspipa 1910. Kilde: Bærum bibliotek
Snarøen Bruk 1904. Arbeidere. Kilde: Lokalhistoriewiki
Slik ser det ut i dag (2019) der arbeiderboligene for Snarøen Bruk lå, nær Snarøyen gård. Se detaljkart. Sett fra sydvest, fra Mario Caprinos vei. Foto: Knut Erik Skarning
Tilbake til startsiden