Tilbake til startsiden

Bunker ved Oksenøya Dagligvare

 

Se også detaljkart

Huset var opprinnelig en bunker som ble bygget av tyskerne under andre verdenskrig
(1940 - 1945). I vinduene er det gitter.

Denne bunkeren ble bygget av tyskerne som kommandoplass og dekningsrom for luftvernartilleriet i dette området. Kort tid etter invasjonen ble det plassert ut 20 mm luftvernkanoner i umiddelbar nærhet av der bunkeren nå står. I tillegg var Henschel Hs 126 rekognoseringsfly og Junkers Ju 87 Stuka stupbombefly parkert i dette området i april/mai 1940.

Etter krigen ble bunkeren brukt som operasjonsbygning for Luftkommando Østlandets (LKØs) Støtteving, som hovedsakelig bestod av Norseman- og Harvardfly.
Deretter ble bygningen benyttet av Flyskolen, som på den tiden brukte Fairchild PT-26 som skolefly.

Etter at Luftforsvaret flyttet fra Fornebu, ble anlegget overtatt av Heimevernet (HV). Bunkeren ble benyttet som kommandoplass for et av de fire batteriene i LVHVBn (HV-luftvernbataljonen) Fornebu frem til bataljonen ble lagt ned i 1997.

I anleggets umiddelbare nærhet har det vært flere nærforsvarsstiillinger for HV i form av gjenbrukte og oppgraderte tyske stillinger. Disse er dessverre stort sett begravet i løsmasser som ble skjøvet ut på kanten av flyplassen i forbindelse med at det ble laget parkeringsplasser for charterpassasjerer, da Gardermoen stengte for trafikk en periode i 1989. Stillingene er trolig intakte og burde være enkle å avdekke.

Bygningen fremstår (2020) som intakt, men med behov for vedlikehold og sikring. Det er fremdeles mange tydelige tegn i bygningen på at Heimevernet har holdt til her, blant annet et signalsystem som ble brukt for å kommunisere mellom kommandoplassene og bataljonens hovedkvarter på Furulund i Oslo.


Se egen omtale av Krigsminner på Fornebu og Snarøya. Bærum kommune


Kilder:

Rapport om krigsminner på Fornebu laget av Elisabeth Skaset. Kulturvernkontoret Bærum kommune.

Kristian Rasmussen i Asker og Bærum historielag

 

 

 

 

 

 

 

 

Bunkeren 2019. Sett fra syd. Foto: Knut Erik Skarning