Aurevann og de første demningene
Aurevann er det sydligste vannet i Trehørningsvassdraget, som er en av drikkevannskildene til Bærum. Dette vassdraget består av vannene Trehørningen, Byvann, Småvann og Aurevann. Siden Aurevann er drikkevann, er det ikke lov til å fiske, bruke båt eller slå leir nærmere enn 100 meter fra vannet. Vannet er normalt noe nedtappet.

Navnet Aurevann betyr ørretvannet.

Rester etter gamle demninger ved utløpet av Aurevann og de andre vannene i vassdraget, viser at disse vannene har hatt betydning som kraft- og vannkilde langt bakover i historien.
De eldste demningene ved vannene, kistedemningene, ble bygget ved å lage vegger av tømmerstokker som ble laftet sammen. Deretter fylte man stein mellom veggene. Utenpå tømmeret ble det festet planker (eller bakhun). Til slutt ble demningene dekket av rosentorv (halvveis nedbrutt torv fra myrene). Tømmerstokkene som ble brukt skulle være spesielt lange og tykke. Malmfuru var ekstra godt egnet.

Den gamle Aurevannsdemningen var ca. 50 meter lang og 5 meter høy.

Demninger var blant annet viktige for å få til jevn tilførsel av vann til Jernverket, slik at masovnen kunne gå det meste av året.
Under en storflom i 1808 ble Trehørningsdammen revet opp. Store vannmengder skyllet nedover Lommedalen og rev med seg flere andre demninger og gjorde stor skade. Blant annet ble Stangjernhammeren ved Vigfoss ødelagt.

I 1919 ble det anlagt en kraftstasjon ved Ørretfallet på nedsiden av Aurevann, og en demning ble bygget til den. Det var Løvenskiold som bygget denne kraftstasjonen slik at man fikk nok strøm både til Bærums Verk og Lommedalen.

Vannverket
Sterk befolkningsvekst etter krigen gjorde det nødvendig å utrede alternative drikkevannskilder til Ståvivannet. Fra 1948 til 1960 hadde vannforbruket i Bærum doblet seg. Valget falt på Trehørningsvassdraget. Vannene ble demmet opp, og en stor rørledning ble lagt sydover.

Demningen ved utløpet av Aurevann, med største høyde på 22 meter og lengde 165 meter, ble bygget ferdig i 1959. Aurevann ble tatt i bruk som kilde til drikkevann i 1960 og fikk sitt første vannrenseanlegg i 1963.
40 millioner kroner kom det nye anlegget til å koste. Renseanlegget benyttet rensemetoder som var prøvd ut av Norsk Institutt for vannforskning (NIVA). Siv.ing. Oskar Brekken var prosjektleder for renseanlegget. Alle tekniske anlegg ble høyt automatisert, med fjernstyring av ventiler o.l.
I selve forsyningslinjene ble det lagt inn flere utjevnings- og fordelingsmagasiner, sprengt inn i fjellet. Renseprosessen baserte seg på mikrosiling med ozonering. Ozon reduserer farging av vannet med 60–70 prosent og har en renseeffekt. Det ble også installert anlegg for tilsetting av kjemikalier som skulle gjøre vannet mindre aggressivt overfor kobber og jern.
Klordioksid ble tilsatt for å desinfisere vannet og hindre groing.

Fra vannmagasinet er det lagt vannrør med forgreninger utover i Bærum. Detaljer om dette skal ikke omtales av sikkerhetsmessige grunner.

Til hovedvannledningen er det brukt 9−13 mm tykke stålrør som er 80 cm i diameter. Ledningen går dels i tunnel, dels i grøft. Over elvene er den lagt i bro. Det er muligheter for uttak på forskjellige steder på ledningen. Utstyr for å måle vannmengden er montert på flere punkter.

I den første tiden etter 1960 forsynte vannverket ved Aurevann hele Bærum med vann.

I 1968 sprengte Bærum kommune en tunnel fra Søndre Heggelivatnet på Krokskogen til Trehørningen og økte dermed tilgangen på drikkevann til sitt ledningsnett. Det ble også bygget demning ved Byvann.

Anlegget leverer i 2020(?) vann til ca. 65 % av Bærums befolkning. Resten ble levert fra
vannverket ved Kattås.

Kilder:

Asker og Bærum Vannverk IKS

skiforeningen.no

Store norske leksikon

Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co

Bærums Verk, i går, i dag, i morgen. Bærums Verk IF

Budstikka 4. desember 2025