Middelalderens måte å produsere planker på besto i å kløve tømmerstokken etter margen og deretter hogge til hver av halvdelene med øks (bile). Av én stokk kunne det altså ikke bli mer enn to planker eller huggenbord, som de kaltes.
Iløpet av 1500-tallet kom oppgangssagene til Norge. Se bilde og bildetekst ovenfor. Dermed var grunnen lagt for norsk trelastnæring.

På 1600-tallet kom det sager på Vensås, Burud og Åmot, på Bryn, Gommerud, Isi, Bjørum, Horni, Skui, Langelår (ved Dønski) og i Vigfoss (ved Bærums Verk), på
Løkeberg, Nes, Haslum, Fossum, Østern, Øverland, Haga, Jar, Grini og Lysaker. Den sistnevnte var i bruk i hvert fall så tidlig som omkring 1580.
Det var i de fleste tilfelle bøndene selv som drev sagbrukene og skattet av dem. Unntakene var Bryn, Jar,
Grini og Lysaker sager som var eid av byfolk.

Fra 1545 skulle hvert tiende bord fra hver sag gå til kronen.

Produksjonen, eller plankene de skar ved sagene (Skuren), var lav. Sagene på denne tiden arbeidet langsomt, og alle bondesagene var flomsager, som betyr at de bare kunne brukes under høst- og vårflommen.
Det meste av skuren fra sagene i Asker og Bærum var såkalte Danmarks-deler. Dette var en kvalitetsbetegnelse på deler som ble ansett som salgbare i Danmark, men neppe utenfor Danmark-Norge.

Bøndene kunne tjene en del penger på salg av overskuddstrelast fra sagene sine. Men denne muligheten ble for en stor del fratatt bøndene i løpet av 1600-tallet. Det begynte allerede i 1616, da kronen gjennomførte en svært hardhendt regulering av sagbruksnæringen. Av privatpersoner var det bare de som hadde sag på egen grunn og tømmer fra egen skog som fikk fortsette driften uten videre. Alle andre fikk sine sager «avdømt og avsagt». Begrunnelsen for dette tiltaket var at sentralmyndighetene var bekymret for skogens tilstand i Norge. De var redde for at kronens egne behov, for eksempel til flåten, etter hvert ville bli vanskelige å dekke. Resultatet for Askers og Bærums vedkommende ble trolig at bare fem sager sto igjen. I Bærum var det bare Jar og
Grinisager som fikk fortsette som før.
I Vestre Bærum ble senere sagene på Vensås, Burud, Åmot, Bryn og Isi startet opp igjen, og Laurits Mikkelsen bygget dessuten en ny sag på Holo, sikkert som erstatning for de tre sagene han hadde på Stokker, som alle ble «avdømt». I Østre Bærum var det ennå i 1620 bare på Jar, Grini og Lysaker det var sagbruk. Sannsynligvis gjorde nye avgifter det nødvendig med litt større drift for at virksomheten skulle lønne seg, og mange små sager kom derfor ikke i gang igjen.

Så kom Sagbruksreglementet av 1688. Det sørget for det første for å redusere tallet på tillatte sager temmelig drastisk, dessuten fastsatte det et visst maksimumskvantum for hver tillatt sag, og endelig slo reglementet fast at bare visse sager skulle ha lov til å skjære for eksport. På de sagene som ikke hadde lov til å skjære for eksport, kunne ikke bordene kantskjæres. Bordene hadde altså uregelmessig kant, og dermed kunne man lettere kontrollere at de ikke ble eksportert.
I Asker og Bærum førte denne reguleringen til at storparten av sagbruksnæringen ble samlet på noen få hender. Vøyen, Vigfoss ved Bærums Verk, Jonsrud,
Grini, Fossum, Jar og Lysaker fikk bevilling i Bærum. Men bare én av disse sagene var på bondehender. Det var Jar, som i 1688 tilhørte Svein Voll, sønn av den rike Paul Voll.
Nå var sagbruk blitt borgernes næring.
Sagbruksnæringen ble ikke helt fri igjen før i 1860.

Oppgangssaga ble etter hvert forbedret og ble mer effektiv. Se bildetekst øverst på siden.
I en periode var damp også en viktig energikilde, særlig der det ikke fantes fossefall. For eksempel hadde Snarøen Bruk en dampsag.
Oppgangssagene ble avløst av sirkelsager på 1800-tallet.
På begynnelsen av 1900-tallet kom elektrisiteten, og flere sagbruk fikk montert elektromotorer som drev sirkelsagene. Sagene var ikke lenger avhengig av fossefall og flom.


Kilde:

Martinsen, Liv. (1983). Asker og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget

 

Til høyre: Til å begynne med kunne sagbladene være opptil 1 cm tykke, og det ble stort svinn. Etter hvert som man klarte å smi tynnere blader, kunne man plassere flere, i noen sager syv, sagblad ved siden av hverandre. Dermed kunne man rasjonalisere driften vesentlig. Slike sager ble kalt silkesager, og de ble vanlige på 1800-tallet. Oppgangssagene ble avløst av sirkelsager. Se bilde nedenfor.
Kilde:
Martinsen, Liv. (1983). Asker og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget

Sagbruksnæringen i Bærum

Inne på Isi sag 2020. Vi ser at sirkelsagen står fortsatt. Foto: Knut Erik Skarning
Over: Når vannhjulet går rundt, vill krumtappen sørge for at krumstangen, og dermed sagbladet går opp og ned.

Til høyre: Vi ser sagbladet og sagramma.

Nedenfor: Her ser vi vannhjulet til høyre. Nede til venstre ser vi krumtappen og krumstanga.

Foto Knut Erik Skarning
Begge bildene er tatt ved Gjersøelva i nærheten av Hvervenbukta.
Her er det bygget opp et museum.
Lokomobilsag. En dampmaskin driver hjulet øverst til venstre rundt. Herfra overføres kraften via remmer til en sag. Pipa er bøyd ned. Foto Knut Erik Skarning
Kilde: Sagbruksmuseet