Tilbake til startsiden

Frelsesarmeen i Bærum holder til i Elias Smiths vei 14 i Sandvika.

I Sandvika startet Frelsesarmeen sitt arbeid i 1910. De første møtene ble holdt i Ringigården. De hadde ellers en omflakkende tilværelse med møter på ulike steder.

De kjøpte et gammelt hus i Sandvika mellom Rådhuset og Budstikkagården. Da dette brant ned, bygget de huset i Elias Smiths vei 14 som ble innviet 19. desember 1925.

I samarbeid med Bærum kommune driver Frelsesarmeens Rusomsorg en varmestue og et verksted, "Jobben", for rusavhengige. Den ligger i Elias Smiths vei 10.

Korpset (menigheten) har alltid hatt en diakonal profil, og mat- og klesutdeling foregår fortsatt fra lokalene i Elias Smiths vei.

Tilbudene hos Frelsesarmeen i Sandvika omfatter blant annet gudstjenester, juniorhornmusikk, hornmusikk, "Stedet" (rusomsorg), bibelgrupper og turer.

Før Frelsesarmeen kom til Sandvika, åpnet den i 1898 et korps på Høvik, med lokale i nærheten av Høvik Glassverk. Arbeidsinnskrenkninger ved verket førte til nedleggelse i 1905, men i 1918 anmodet direksjonen ved glassverket Frelsesarmeen om å overta driften av et hjem, Kasernen (Vårsol), for gutter ansatt i verkets tjeneste. Dette hjemmet ble opprettholdt frem til 1933.


Kilder:

Lokalhistoriewiki

Facebook

Wøllo, Knut (Red.). (2006). Sandvika. Fra tettsted til by - en billedkavalkade. Selskabet til Sandvikens vel

 

 

 

 

 

 

 



 

Frelsesarmeens hus 1960. Sett fra nord. Kilde: Bærum bibliotek
Frelsesarmeens hus 2019. Sett fra nordøst. Foto: Knut Erik Skarning

Frelsesarmeens hus og Frelsesarmeen

Frelsesarmeen i aktivitet i Gågaten i Sandvika. Kilde: Bærum bibliotek
Se også Detaljkart
Frelsesarmeens hus 2019. Sett fra nordvest.
Foto: Knut Erik Skarning

Oppmarsj foran Rådhuset ved samlingssøndagen i aug. 1935. Vi ser Helmergården i bakgrunnen. Foran i korpset står den legendariske Johan Ingebrigtsen. Han var vognmann hos søstrene Tjernsli og litt for glad i det sterke. Ofte måtte hesten finne veien hjem på egen hånd. Etter at han ble frelst på korpsets første møte i 1910, fant han veien hjem selv, og var en respektert mann helt til sin død. Historien er fortalt av Egil Kjølner. Kilde: Bærum bibliotek