Tilbake til startsiden

Aksjonen mot Brødrene Christiansens Verksted i Sandvika i februar 1945 fikk alvorlige følger for en annen aksjonsgruppe. To stabekkgutter, Ivar Hole og Hermann Høst, sammen med Kåre Kittilsen fra Rjukan, skulle dagen etter avspore et bensintog mellom Sandvika stasjon og Blommenholm stasjon. Intetanende entret de Østbys konditori der det satt to menn fra Statspolitiet (Gestapo) og en kvinne, utplassert på grunn av aksjonen kvelden før. Guttene ble spurt om hva de hadde i sekkene sine. Guttene mumlet noe uforståelig og bare ristet på hodet. En av Gestapomennene åpnet sekken og rotet i den mens han så Kåre inn i øynene. Først trakk han opp en kort gummibatong, og Kåre svarte kjapt at "jeg har den til å slå i hjel kaniner med". Hånden til gestapomannen stakk ned i sekken igjen og trakk opp en rund boks og noe som lignet en lang, litt stiv, hvit snor. "Det er Ovomaltin" sa Kåre. (Ovomaltin var et pulver laget av maltekstrakt man kunne røre ut i vann). Det Gestapomannen hadde trukket opp var detonerende lunte og en boks detonatorer hvor den engelske teksten lyste lang vei. Sekunder etter ble signalet gitt: Ivar slo ned den ene Gestapomannen, mens Kåre og Hermann veltet bordet over den andre, glassplintene føk mens de tre guttene kastet seg mot utgangsdøren og ville storme ut. Men døren slo innover, og dyrebare sekunder gikk tapt. Den ene av Gestapomennene reiste seg halvveis og fyrte løs med en Walter 7.65. Bak i rommet reiste de to norske Gestapomennene seg sammen med damen og begynner å skyte. Bord og stoler ble knust, og glassdisken og den store speilglassruten ut mot Ringeriksveien ble knust.

Kåre og Ivar var så hardt skadd at de begge ble tatt i nabolaget, mens Hermann var uskadd og kom seg unna. De to skadde ble brakt til Bærum sykehus med Gestapoeskorte. Begge ble raskt operert. Overlegen fortalte en høyere Gestapist at begge var døende og det hadde liten hensikt å flytte dem.

Aksjoner ble forberedt for å befri de to aksjonistene, men de kom seg ut på egen hånd. Søster Grete hjalp dem opp i vinduskarmen. Derfra klarte de å fire seg ned en meter, men så strakk ikke kreftene til lenger, og begge falt ned og landet på et sykkelstativ som sto ved veggen. Halvt svimeslått krøp de i snøen de første meterne over den mørke gårdsplassen. Kåre var dårlig bandasjert, og i fallet hadde såret gått opp. Blodsporene lå tette etter dem der de krabber på alle fire gjennom snøen. Avtalen var at en ambulansesjåfør skulle stå klar og plukke dem opp. Men bilen hadde fått startproblemer og kom ikke frem i tide. Heldigvis fikk rømlingene hjelp, og de kom seg inn i en garasje like ved. Ivar var i såpass form at han med god hjelp kom seg over til Martina Hansens hospital. Der ble han holdt skjult og pleiet av overlege Hald. Flukten gikk videre til gården Lagerud på Tanum, som også Hermann Høst hadde funnet frem til. Senere kom de to seg til Slependen og derfra til Oslo. Kåre Kittilsen ble funnet bevisstløs i garasjen av nazistene. Han havnet på Grini fangeleir og senere på Ullevål sykehus. Han overlevde krigen, trolig takket være frigjøringen som kom snaue tre måneder senere.


Kilde:

Christensen. Trygve. (1995). Bærum og krigen 1940 – 1945. Bærum bibliotek

 

 

 

 

 

 



 

Skytedrama på Østbys konditori

Østbygården med Østbys konditori 1944. Østbyegården er det lyse huset midt i bildet. Kilde: Bærum bibliotek
Østbygården 1972. Vi ser Østbys konditori til høyre i bygningen. SUF (Sosialistisk Ungdomsforbund) har demonstrasjon 1. mai. Kilde: Bærum bibliotek