Tilbake til startsiden

En ulvestue er en fangstinnretning for rovdyr. Før i tiden var ulven en plage for folk og fe i utkanten av Bærum.

Ulvestuen på Isi ble registrert i 1962 av Elisabeth Skjelsvik. 1982 gjennomførte Universitetets oldsakssamling en utgraving, og Ulvestuen var ferdig rekonstruert 1984. Funn av delvis brente stokker under gulvet viser at gropen også var brukt til ulvestue i en tidligere periode. At gropen er brukt til to bygg, tyder på at stedet ble ansett som egnet til å fange ulv.

En ulvestue består av en stor grop i bakken med en stang i midten. På stangen er det festet en plate med åte som kan være et kjøttstykke eller et levende dyr. Gropen blir så dekket med kvist og snø. Når ulven prøver å ta åtet, faller den ned i gropen og blir et lett bytte for folk med våpen. Det er to hovedtyper av ulvestuer; én hvor gulv og vegger består av stokker og én der veggene er dekket av stein (oppmurt ulvestue).

En mer detaljert beskrivelse av ulvestuen på Isi finnes på:
Bjerkek, Ole Petter: Ulvestuen og kulturlandskapet på Isi i Vestre Bærum. Vest for byen (Asker og Bærum historielag. Skrifter 1988 - 1992)

Det står skilt ved Isiveien der man kan gå inn til ulvestuen.

Kilder:

Lokalhistoriewiki

Flisbyen lokahistoriske boklogg

 

Ulvestuen 2010. Kilde: digitalmuseum.no

Ulvestuen på Isi

Ovenfor: Ulvestuen 2020.
Til Høyre: Skilt som er satt opp av Asker og Bærum historielag.
Foto: Knut Erik Skarning