Tilbake til startsiden

Sarbuvollen, Sarbuvollen bad og saltkoking

 

 

 

 

 

Sarbuvollen (Sarbuvolden) var en husmannsplass under Høvik Nordre. Plassen het
på 1700-tallet Saltbuevolden. Navnet skriver seg fra tiden frem til 1600-tallet da salt ble fremstilt ved å koke sjøvann. Sannsynligvis sto det her en saltkjele inne i en bu.

Det siste våningshuset som sto her, ble reist på 1880-tallet.
Huset står i dag (2019) i Sarbuvollveien 23.

Sarbuvollen er også betegnelsen på et område. Stranden her ble tidligere kalt Plahtestranden, etter trelasthandler Fritjof Plahte, som var bosatt på Høvik Nordre.

Sarbuvollen ble kjøpt av Bærum kommune i 1901/1902 for å anlegge båtplasser og folkebad. Folkebadet hadde to nedstigningskummer for henholdsvis damer og herrer. Inngangsbilletten kostet 5 øre. Sarbuvollen Sjøbad ble nedlagt på 1930-tallet, da Torvøya overtok som det store badetilbudet.

På Sarbuvollen lå også et feriested for nonner. Stedet var kjent for sin vakre hage, som lå der Strand Kajakklubb ligger i dag. Grosserer og forlegger Johan Sørensen bodde her i Villa Fagerstrand. Svogeren Charles Dick kjøpte nabotomten, og det huset er i dag Granly dagsenter for slagrammede. Bærum Seilforening ble etablert i Sarbuvollen i 1928.

Reichskommissar Josef Terboven hadde en rødmalt tømmerhytte 200 meter vest for Sarbuvollen. Denne hadde blitt oppført av en general i Luftwaffe sommeren 1941, men da han ble overført til Østfronten senere samme år, ble den overtatt av Terboven som brukte denne hyppig.

Bærum kommunes første Kyststi (7,4 km) fra Kjørbo til Sarbuvollen ble åpnet 23. mai 2001.


Mer om saltkoking
Salt var et viktig produkt som blant annet ble brukt til konservering.
Saltkoking hadde et betydelig omfang på 1400-tallet. Salt må ha vært et vanlig gårdsprodukt, også på gårder langt fra sjøen. Til og med gårder i Lommedalen hadde saltskyld (skatt). Det ble produsert salt på flere steder enn Sarbuvollen.
Saltproduksjonene foregikk ved at saltvann ble dampet inn i store jernkjeler. Trolig gikk flere gårder sammen om å investere i slike kjeler. Det gikk med store mengder ved til saltkokingen.
Saltkokingen fikk mindre omfang på 1500- og 1600-tallet. Importert salt fra Tyskland, Frankrike og Spania var av langt bedre kvalitet enn det hjemmekokte saltet, og bøndene fikk etter hvert råd til å kjøpe dette. Likevel fortsatte de å koke salt i Asker og Bærum, og det de ikke brukte selv ble fraktet opp i landet til "Opplandene".


Kilder:

Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 4. Bærum Bibliotek

Borgen, Per Otto. (2006). Asker og Bærum leksikon

Figved, Inger Lorange (red.). (2015). Høvik Verk vel 1915 - 2015. Vellet

Lokalhistoriewiki

Martinsen, Liv. (1983). Asker og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget


 

 

 



 

Se også Detaljkart
Våningshuset på Sarbuvollen 2019. Sett fra nord. Vi ser huset til Bærum Seilforening til høyre. Foto: Knut Erik Skarning
Sarbuvollen bad 1910. Kilde: Bærumbibliotek
Våningshuset på Sarbuvollen 2019. Sett fra vest. Foto: Knut Erik Skarning
Sarbuvollen bad 1923. Kilde: Bærumbibliotek