Tilbake til startsiden

Kullmilene

Det var kullmiler overalt i skogene i den tiden masovnenBærums Verk var i drift. Bærums Verk fikk i hovedsak kull fra kullmiler på Krokskogen, men noe kom langveisfra, fra Lier, Tyrifjordområdet og fra Skui- og Tanumområdet. Etter hvert ble skogen mer eller mindre snauhugd, og verkseier Conrad Clausen fikk i stand avtale med Peder Anker på Bogstad om levering av kull. Før 1860 gikk mye mer tømmer til kullbrenning enn til sagene.

I milene brant man trestokker på en slik måte at man fikk kull, trekull.
Malmen man la inn i masovnen var en sammensetning av jern og oksygen. Når man blandet malmen med brennende trekull, tok kullet til seg oksygen fra malmen, og man fikk igjen rent jern.

Der kullmilene lå, ser vi i dag små flate sletter, kølabonner, der man kan grave litt og finne kullrester. På kart over Lommedalen, særlig på de gamle økonomiske kartene, finner man en mengde navn som slutter på "bonn".

Det var en stor kunst å bygge og brenne en mile (se bildene ovenfor). Trærne ble ofte hogget tidlig på sommeren, tørket og kjørt til mila utpå høsten. Stokkene skulle være en arms tykkelse. Man kunne bruke alle slags tresorter. Mila ble tent på i januar. Tidspunktene for hugging og tenning kunne variere en del.
Martin Trulsrud fra Lommedalen bygde milene slik: Først måtte man finne et egnet flatt område, gjerne litt sandholdig, der man skrapte bort joda. Man måtte være sikker på at det var vann i nærheten. Så ble trestokker satt opp i en kjegle. diameteren nederst kunne være 10 m. En kraftig stokk i midten het "kongen". Ytterst ble det lagt et 10 cm tykt lag med granbar og så et lag med jord. Tykkelsen på jordlaget var avgjørende for hvor lang tid det tok å brenne mila og for kvaliteten av kullet. Små åpninger i sidene skulle sørge for trekk. Men det måtte ikke komme for mye luft til, da ville stokkene brenne helt opp uten å bli til trekull! I toppen var det en åpning, og gjennom den tente man på mila. Man lagde et stort bål oppå mila, og lot dette brenne til det ble masse glør. Glørne ble så rakt ned i åpningen.
Etter 2 - 3 uker (tiden kunne variere en del) var veden i mila forkullet. Da slo de på vann, tok ut kullet og kjørte dette til Verket.
Det var en vanskelig jobb å passe mila slik at den ikke slukket, men samtidig ikke begynte å brenne for raskt slik at hele mila brant opp. Man måtte ha vann tilgjengelig som man kunne helle på underveis. Det var gjerne en kvinne de kalte "vassmærr" som hadde jobben med vannbæring. Det hendte man måtte smelte snø for å få nok vann.
Ved å regulere tykkelsen av jordlaget kunne de sørge for at mila brant like raskt på alle sidene. Under vedlikeholdsarbeidet måtte man av og til gå oppå mila med fare for å falle nedi.

Noen oppholdt seg hele tiden ved mila for å passe den. De lagde seg primitive hytter de dekket med torv. De lagde gulv av granbar og jord og bygde en enkel peis.

Arbeidsregnskapet så slik ut:
4 dager ble brukt til å reise mila. 6 mann var i arbeid med 4 hester.
2 dager ble brukt til å legge på granbar og jord.
Brenningen tok 2-3 uker. Noen måtte hele tiden være til stede.
Rivning av mila tok 2 dager, og da var 4 mann i arbeid.
Til slutt var det kjøring av kull til Verket.

En mile som er beskrevet ovenfor ble bygget av 10-11 storfavner ved og ga 7-800 tønner kull.

Alle bøndene i nærheten av Verket hadde plikt til å brenne kull. Dette var sikre arbeidsplasser og en viktig inntektskilde. I 1779 ble det levert 15 000 lass trekull til Verket fra 220 bønder. Utgifter til trekull var en av de største kostnadene ved jernproduksjonen.

Yngvar Hauge skriver i Bærums verks historie: "Kullbrennerne var allment kjent for å være et løst og omflakkende folk; de holdt til i barhytter og jordgammer inne på skogen, levde med førkjer, sloss med finner og skoggangsfolk (folk som var dømt til å oppholde seg på skogen), og tok gjerne det de trengte der de fant det". Dette var et rykte kullbrennerne hadde, alle var neppe slik.

Markørene ved Haugsvollbekkbonn (se bilde ovenfor) og Kølabonn ved Jordbru skal representere alle kølabonnene, det er ikke egne markører på alle bonnene.
Oversikt over alle bonnene i Tanum- og Skuiområdet finner mann på følgende måte:
Klikk på denne lenken: Bærumskart. Nå kommer man til et kart. Klikk på "Kartlag" øverst til venstre. Fjern haken som står ved "Grunnkart" på høyre side ved å klikke på haken. Sett hake ved "Kulturminnevern" ved å klikke i firkanten her. Klikk på pila foran "Kulturminnevern". Nå merker du "Nyere tids kulturminner" ved å klikke i "øyet" til høyre. Man bør forstørre kartet mye ved å klikke på "+" nede til høyre. Klikk på de små oransje firkantene som nå dukker opp på kartet. Da vil man til høyre se informasjon om kølabonnene. Man forflytter seg til ulike områder ved å holde venstre museknapp nede og "dra" i kartet, eller ved å "Dra" med fingeren på skjermen. Se eksempel på det man ser nederst på siden.

Trekullbrenningen foregikk for det meste inne på skogen. Men på gården Trulsrud kom det noe senere en trekullmile i stål der man kunne brenne ved til kull med mer kontrollert lufttilførsel. Det var Martin Trulsrud (1881 - 1970) som tok patent på mila. Det ble produsert ca. 300 slike ved Strømmen verksted. Stålmila ble solgt til blant annet Ringnes bryggeri som benyttet kull i generatorer som ble brukt på lastebilene under andre verdenskrig. I nærheten av Nedre Trulsrud gård ligger en veistubb som heter "Stålmila". Se detaljkart

Kilder:
Bærums Verk kalenderen 1991. Lions Club Bærums Verk.
Christensen, Trygve. (1988). Bærumsmarka. Gyldendal Norsk Forlag.
Larsen, Jan Martin. (1994). Kølabrenning, viktig næringsvei i 250 år. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 34.
Olsen, John H. (2006), Lommedalen, mangfoldets bygd. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 46.
Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co.
Halstein Trulsrud (Øvre Trulsrud)
Christensen. Trygve. (1955). Ankerveien - Greveveien – Krokskogveien. J.W. Cappelens Forlag A.S
Nilsen, Karl (redaktør). (1986). Vest for byen 6. Asker og Bærum historielag. Artikkel av Martin Trulsrud om Trekullbrenning i gammel og ny tid


 

Nedenfor står en generell omtale av kullbrenningen som foregikk i forbindelse med jernutvinningen på Bærums Verkt. De øverste bildene viser ulike stadier ved reising og brenning av kullmiler. Kilde: Bærum bibliotek

Haugsvollbekkbonn og Kølabonn ved Jordbru står omtalt lengre ned.

 

Se også Detaljkart
Haugsvollbekkbonn Ligger til høyre når man har gått 300 meter på veien mot Gupu fra parkeringsplassen ved Franskleiv. Vi ser skiskytteranlegget i bakgrunnen.
Sett fra øst. Foto: Knut Erik Skarning
Dette kan man se på skjermen når man søker etter Kølabonner. Se beskrivelsen lengre opp.