Tilbake til startsiden

Semsmåsan er en 25 dekar (mål) stor torvmyr som ligger vest for serveringsstedet Furuholmen. Navnet har myra etter Sem gård i Asker, som tidligere eide grunnen. Ordet måsa/mose betyr myr.

I 1917 og 1918 kjøpte Bærum kommune Vøyen gård med skogområdet Gupumarka. Kommunens skogadministrasjon satte straks i gang tømmer- og vedhugst, grøfting av myrer, veibygging, koiebygging og annen form for skogskjøtsel. Da kommunen kjøpte Gupumarka, var skogen sterkt uthugget. I de første årene ble det derfor hovedsakelig drevet med vedhugst.

I Gupumarka er det ganske store myrområder, hvor Semsmåsan, Jongsmyr, Rudsmyr og Tranbymyr er de største. I 1938 startet kommunen med torvstrødrift, dvs. skjæring og tørking av torv. Fagfolk fra Ringsaker ble leid inn for å sette det hele i gang. På Semsmåsan ble det i 1938 satt opp 20 torvtørkehus, og det ble skåret 500 kvadratmeter torv. Året etter ble det bygget 12 torvtørkehus på Tranbymyra.

Det skal ta minst tusen år å bygge opp en meter torv. Torvmosene produserer stoffet sphagnan som er svakt antibiotisk. Sphagnan hindrer forråtnelsesbakterier i å bryte ned de døde plantedelene i myra og bidrar til at den vokser.

Opprinnelig inngikk torvskjæringen i årssyklusen for gårdene. Onna begynte når telen var gått. Man gjorde stikk med en spade på hver side av et torvstykke og vippet det opp med et stikk i bakkant. Torven ble lagt til tørk på bakken, først på den ene siden og så på den andre. Hvor lang tørketiden ble, var avhengig av været og kunne ta uker. Deretter ble torvstykkene stablet i rauk, det vil si to torvstykker stilt skrått opp mot hverandre og et tredje torvstykke ble lagt over de to. Slik tørket torven i 1 - 2 måneder før torvstykkene ble stablet inne i torvtørkehusene.

Fridtjof Ahlqvist på Furuholmen var den kommunalt ansatte torvskjæreren. Han skar torv fra 1938 til 1952.

På vinterføre ble torven kjørt på slede til de enkelte gårdene som rev den opp på en spesiell maskin til strø i stall og fjøs. En slik torvriver er tatt vare på Øvre Ringi. Ved bruk av torvstrø tok man vare på gjødselen på en utmerket måte. Torvstrø absorberer blant annet ammonium fra urinen fra husdyrene. Gjødsel er en viktig ressurs, og gjødselhåndtering og -bruk har alltid vært en av nøkkelfaktorene i landbruket.

Øvre Ringi skar torv fra tidlig på 1900-tallet til 1945 ved Tjennshaugputten på Ramsås. I 1899 stiftet Askerbøndene Asker Torvstrøselskab. Tross mange planer og mye diskusjon ble det ikke noen kommunal torvstrødrift i Asker. Under andre verdenskrig (1940 - 1945) kjøpte Askerbøndene torvstrø fra Bærums kommunale drift på Semsmåsan. Etter krigen skar Askerbøndene torv på Tveitermåsan (i Asker), og det ble satt opp 20 - 30 torvtørkehus der.

Torv til strø og gjødselblanding var i bruk på 1700- og 1800-tallet. Andre steder i landet, der det var lite skog, ble torv også brukt til brensel.

Etter hvert gikk bøndene over fra melk- til kornproduksjon, og behovet for torvstrø ble borte. Dette medførte at torvtørkehusene som sto her i Vestmarka etter hvert forsvant. Noen ble revet, andre overlatt til naturens gang.

For at denne viktige næringen ikke skulle gå i glemmeboken, tok Asker og Bærum historielag i 1994 initiativ til å reise en kopi av de opprinnelige husene som sto på Semsmåsan. Et nytt torvtørkehus ble satt opp av en energisk dugnadsgjeng, hvis initialer man finner på vestsiden av bygget. Harald Kolstad var leder. Mange år på den værharde myra satte etter hvert sitt preg på torvtørkehuset, og det ble behov for en rehabilitering. I løpet av sommeren 2020 gjennomførte en ny dugnadsgruppe fra Asker og Bærum historielag et omfattende restaureringsarbeid. Her var Bård Mostveit leder. Resultatet ble et torvtørkehus som fremstår som tilnærmet nytt. Historielaget bekostet materialer.

Det er et håp at huset også i fremtiden vil bli ivaretatt som et minne om den viktige ressursen og binæringen torven var for mange gårder i Asker og Bærum.


Kilder:

Bærum kommune. Månedens kulturminne

Asker og Bærum historielags infromasjonsskilt på stedet

 

 

 

 

 



 

Semsmåsan

Ovenfor: Torvtørkehuset på Semsmåsan 2020, etter restaurering.
Foto: Knut Erik Skarning

Til høyre: Huset før restaurering.
Kilde: Asker og Bærum historielag

Torvtørkehuset på Semsmåsan 1939. På denne tiden gikk torvproduksjonen for fullt. Kilde: Bærum bibliotek

Det lå mange torvtørkehus på Semsmåsan. Dette bildet er tatt fra branntårnet på Haveråsen. Gården vi ser i bakgrunnen er Gupu. Kilde: Larsen, Jan Martin og Stenseng, Jon. (2000). Vestmarka. Veifar og vandring. Asker og Bærum historielag
I 2021 var det en høytidelighet for å markere at torvtørkehuset var ferdig restaurert. På bildet gjør Bård Mostveit, leder av dugnadsgjengen, rede for arbeidet de har utført. Til høyre ser vi formannen i historielaget, Bjørn Frodahl. Foto: Knut Erik Skarning
Bård Mostveit klipper over snora og markerer dermed dugnadsarbeidet for avsluttet og torvtørkehuset for åpnet. Foto: Knut Erik Skarning
Over: Leder for dugnadsgjengen i 1994, Harald Kolstad, og lederen i 2020, Bård Mostveit.

Til høyre: I 2020 fikk man på plass et skilt ved veien som viser hvor man tar av inn til torvtørkehuset.

Foto: Knut Erik Skarning